20 Apr 2016

Molekylær gastronomi-workshop 27. april: Mjød

Det sies at mjød var vikingenes drikk, deres utgave av øl. Dermed må det vel være noe rotekte norsk? Er det ikke da litt paradoksalt at de færreste nordmenn har et forhold til mjød, og at det først den aller siste tida er blitt tilgjengelig i handelen? Og hvordan smaker egentlig mjød?

Finsk mjød, Sima, og frityrstekt traktkake, tippaleipä, er en
tradisjonell kombinasjon på Valborgsmesse (foto: Wikimedia)
Og enda mer overraskende er det kanskje at mjød, i en nær alkoholfri variant, har solid fotefeste i den Valborgsmesseaften?
finske kulturen og lages i de tusen finske hjem hvert eneste år fram mot kvelden før 1. mai,

Molekylær gastronomi-workshopen denne måneden handler om prøvesmakingsteknikk. Grunnen til at vi har dette temaet er å forberede den påfølgende, og sesongens siste workshop (25. mai) der vi skal bidra med data til et forskningsprosjekt ved Københavns Universitet om whisky (mer informasjon om dette blir kunngjort 18. mai).

Skal vi prøvesmake må vi nødvendigvis ha noe å smake på, og da har valget falt på mjød siden våre finske venner nettopp i disse dager brygger denne drikken i stor og liten skala. Mest sannsynlig blir det smaking av tre ulike typer mjød der to er hjemmelaget med røtter i nyere finsk og norsk tradisjon. Samtidig vil det bli gitt en kort innføring i temaet mjød.

Ingen forkunnskaper en nødvendig, og workshopen er åpen for alle som er interessert. NB: begrenset antall plasser (ca. 20 personer).

Vel møtt!

=====================
Tid: Onsdag 27. april kl. 18.00-20.00
Sted: Fru Svendsen kunst kulturkafé i Ørsta. Adresse: Kyrkjegata 25 (kart her).
Påmelding: Meld deg på med e-post til ef(at)hivolda.no. Da får du beskjed ved eventuelle endringer
Som vanlig: deltakelse er gratis

30 Jan 2016

Hvitvin i mat - må den være tørr?

Det sies at hvitvin som skal brukes i matlaging skal være tørr. Eller trenger den kanskje ikke være det? Hvem er det som sier det må være slik? Påstanden om at hvitvin som skal brukes i mat skal være tørr blir hevdet ganske entydig fra det vi må kunne kalle tunge kilder innen matverdenen. Det er vanskelig å hevde at matleksikonet Larousse Gastronomique er noen lettvekter og der kan man lese at
There are certain general rules on the use of wine in cooking. Whatever its colour, the wine must be clean and without harsh, aggressive taste.[...] White wines used for cooking are dry and rather acid [...] (Larousse Gastronomique, 2001)

De skriver ikke en gang at vinen bør være tørr; hvitvin brukt i mat er tørr. Noen raske søk på nett viser at denne påstanden, eller kunnskapen(?), er utbredt, selv om ikke alle kilder er like ortodokse på at vinen være tørr. Det finnes også en rekke andre påstander, slik som at vinen bør ha et relativt høyt syrenivå, at vinen ikke skal ha eikepreg, at vinens smaksbilde bør reflektere smaksbildet i maten, at man bør bruke den samme vinen i maten som man drikker ved siden av, at vinens smaksprofil gjenspeiles i maten osv. Men for å ikke blande kortene skal vi prøve å holde oss til påstanden om at vinen bør/skal være tørr.

Det er imidlertid få kilder som sier hvorfor vinene skal være tørre. Enkelte hevder at man ikke vil at vinen skal tilføre sødme til retten, andre at viner med høyere sukkerinnhold vil kunne karamellisere i panna. Men det finnes få reelle, eller godt underbyggede, begrunnelser for dette i de aktuelle kildene. Hva er f.eks. problemet med å bruke en noe søtere vin når man ofte ønsker å balansere smaksbildet ved å tilsette en liten mengde av noe søtt?

Her ligger det følgelig åpent for en komparativ undersøkelse. For å unngå for kompleks matrett har vi valgt enkel risotto som ramme, og denne blir laget med en tørr og en halvtørr vin som ut over sukkerinnhold er så like som mulig.

Vel møtt!

=====================
Tid: Tirsdag 9. februar kl. 17.00-19.00
Sted: Klippfiskakademiet i Ålesund. Adresse: Tueneset i samme bygg som Altlanterhavsparken (kart her).
NB: en viss mulighet for endring av sted; meld fra hvis du tror du kommer, så blir du holdt oppdatert
Påmelding: Meld deg på med e-post til ef(at)hivolda.no. Da får du beskjed ved eventuelle endringer
Som alltid: deltakelse er gratis

20 Jan 2016

Hveteboller the hard way, bokstavelig talt

Du kan ikke stole på noen. Eller kan du det? En ting er sikkert: lang utdanning er ingen garanti for suksess, ei heller at man er en celebritet som har skrevet flere bøker om temaet. Og hva handler dette om? Bollebaking!

Målet med molekylær gastronomi-workshopen denne måneden var å teste ut en påstand av en kjent svensk baker og konditor om at en bestemt oppskrift ville gi ekstra luftige boller. Klippfiskakademiet var vertskap, og de tok også på seg jobben med å bake boller etter to ulike, men nøye angitte prosedyrer. På vei til workshop mottok jeg følgende meldingen: «Hallo, hvilken oppskrift er dette?? 1,2 kg mel på 5 dl væske? Murstein...». Jeg vil anta at det mellom linjene også sto noe slikt som «#!$#*%!», men dette var selvsagt avsenderen for høflig til å uttrykke i sin korrespondanse. Den svenske mesterbakeren hadde oppgitt feil mengde mel i sin oppskrift, og kjemikeren hadde ikke vært grundig nok i sitt forarbeid.1 Det var nok allmenn enighet blant deltakerne om at produktene som kom ut av prosessen antakelig ikke ville bestått prøven som håndverksprodukt, men kanskje kunne vi lære noe av det likevel? Hva gikk galt, og ikke minst: hvorfor?

Sammenligningen

Vi sammenlignet to ulike framgangsmåter for bollebaking

  • Jan Hedh (2004) sin framgangsmåte der man lager en fordeig, lar denne heve/hvile i 45 minutter, og deretter fortsetter bakeprosessen
  • Ingrid Espelid Hovig (1999) sin klassiske framgangsmåte fra Den rutete kokeboken

Ingrediensene lot vi være identiske for begge to, basert på Hedh sin oppskrift.

1200 g mel (skulle vært 900 g)
200 g sukker
10 g salt
250 g smør
50 g egg (1 egg)
75 g gjær
500 g melk


Jan Hedh (2004) Ingrid Espelid Hovig (1999)
Fordeig
Ha 700 g mel og 25 g sukker i en bolle. Løs opp gjæren i kald melk og hell over melet.

Arbeide i maskin på lav hastighet i 10 minutter.

La heve på lunt sted i 45 min.
Ikke fordeig








Tilsett resterende sukker og salt. Tilsett egg og resterende mel.

Arbeide deigen i maskin på lav hastighet i 5 minutter.
Smelt smøret, bland med melken og varm til 37 ˚C.

Smuldre gjæren og rør den ut i litt av væsken. Ha i resten av væsken og bland i sukker, salt og 800 g av melet. Elt deigen blank og smidig.

Bland i mer av melet og elt videre til den slipper sidene på bollen.
Tilsett mykt smør i terninger. Øk hastigheten på maskinen. Arbeide deigen i maskin i 10 minutter.

La heve på lunt sted i 30 minutter.
Dekk deigen med plast og la den heve på lunt sted til ca. dobbelt størrelse.
Formes til like store boller. La heve i en time. Elt deigen i noen minutter i bollen, ta den på en arbeidsbenk og elt i resten av melet.

Formes til like store boller. La heve i en time.
Stek i midt i ovnen i 230 grader i 12-14 minutter. Avkjøl på rist. Stek i midt i ovnen i 230 grader i 12-14 minutter. Avkjøl på rist.


Hvordan ble bollene, og hva gikk feil?

Anu Hopia sitt eksemplar av
Hedh sin bakebok
Bollene endte opp små, harde, tette, smuldrete og med tykk skorpe. Nesten som litt seige scones. I hovedsak skyldtes nok dette at oppskriften ber om til sammen 1200 g mel på 500 g melk. Dette ga en svært tørr deig, og skyldes at boka til Hedh inneholder en trykkfeil. Rett mengde skulle være totalt 900 g mel (han bruker samme grunnoppskrift et annet sted i boka, og da med riktig mengde mel). Denne feilen finnes i både den finske og svenske utgaven og har blitt videreført på minst to nettsider (SR og TV4). Som bildet avslører hadde våre finske venner oppdaget denne feilen og deres deig ble utmerket, dokumentert ved bilde i Anu Hopia sitt blogginnlegg.

Når vi sammenlignet de to parallellene fant vi ganske entydig at Ingrid Espelid Hovig sin framgangsmåte ga noe mer elastiske boller enn Jan Hedh sine (i den grad noen av dem kunne sies å være elastiske). Dette er motsatt av hva de observerte i Helsingfors. Kan dette forklares?

Viktige elementer i bakeprosessen

Basert på resultatet er det to elementer i bakeprosessen jeg velger å trekke fram, selv om andre faktorer nok også spiller inn: gjæring og gluten.

Gjæring

På grunn av den svært tørre deigen var det antakelig for lite tilgjengelig vann til at gjæren ville trives. Dette til tross for at oppskriften ba om uvanlig stor mengde gjær. I tillegg var deigen så fast og lite elastisk at den derfor vanskelig lot seg heve, dvs. av mekaniske årsaker. Selv om man kunne tenke seg at prosedyren med et ekstra trinn med heving/hvile ville ha produsert mer gass og følgelig luftigere boller spilte sannsynligvis gjæren en liten rolle når vi skal sammenligne de to. Våre venner i Finland observerte at bollene hevet svært effektivt, og etter Hedhs fremgangsmåte mer enn de uten forheving. At bollene fikk tykk skorpe skyldes muligens at de ikke hevet noe særlig; tette boller steker raskere enn store boller fordi de inneholder mindre isolerende gass og blir derfor raskere gjennomvarme.

Gluten

Elastisitet i deig skyldes i hovedsak gluten. Siden hovedforskjellen mellom de to parallellene var elastisitet blir dette fokuset her.

Gluten dannes ved at to proteiner i melet, glutenin og gliadin, kommer i kontakt og reagerer med hverandre i nærvær av vann. De krysskobles til store nettverk som strekker seg gjennom deigen. Vann er helt nødvendig for at dette skal skje, og vi kan i tillegg hjelpe dem til å reagere raskere ved å elte deigen. Når deigen var såpass tørr var det dårlige forhold for glutendannelse. Det motsatte ytterpunktet er det etter hvert velkjente eltefrie brødet som ikke skal eltes i det hele tatt. Deigen er svært fuktig og får i stedet mange timer hviletid. Den langsomme reaksjonen får tid til å skje av seg selv, uten elting og ved relativt lav temperatur. Hvis man tilsetter fett før vann, og særlig hvis man gnir fettet inn i melet, vil melet bli «impregnert» med fett slik at vannet ikke kommer i kontakt med glutenproteinene og det blir ikke dannet noen særlig elastisk gluten (tenk: paideig der man smuldrer fett i melet).

Hvorfor ga Ingrid Espelid Hovig sin fremgangsmåte mer elastiske boller?

I utgangspunktet skulle man vente at Hedh sin fremgangsmåte ville gi mer elastiske og luftige boller. Deigen fikk mye lengre tid til å utvikle gluten: grovt regnet 160 minutter mot Espelid sine 60 minutter. Hedh sin oppskrift har en god del til felles med oppskriften fra det norske Åpent bakeri.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor vi observerte det motsatte fordi de to prosedyrene er ulike på mer enn ett punkt. Vi varierte mer enn en faktor, og derfor er det ikke mulig å si noe sikkert om hvordan hver enkelt faktor spiller inn. Jeg har to hypoteser, og det trenger ikke være enten/eller, men begge to eller ingen av dem:

Hypotese 1

Kjemiske prosesser går som regel raskere ved høyere temperatur, og glutendannelse er en kjemisk prosess. Den noe høyere temperaturen i prosedyren til Hovig, der melk skulle varmes og smør skulle smeltes, kan være en grunn til at det ble dannet mer gluten med mer elastiske boller som resultat.

Hypotese 2

En annen grunn kan være, tilsynelatende i motsetning til teorien, at smøret ble smeltet i melken. Fett tilsatt tidlig vil normalt gi mindre glutendannelse, se ovenfor. I denne oppskriften er det svært mye smør, og smør inneholder 16 % vann (ca. 40 g). Altså kom melet i kontakt med 540 g vann og ikke bare 500 g. I Hedh sin oppskrift ble smøret eltet inn i deigen så seint i prosessen at vannet fra smøret antakelig ikke var tilgjengelig for melet. Spørsmålet er om den økte mengden vann veier opp for at melet kom i kontakt med fettet tidlig i prosessen. Men når mengden vann er såpass marginal kan kanskje en liten økning gjøre en forskjell?

Hva har vi lært?

Våre finske venner hadde gjennomskuet trykkfeilen i bakeboka og brukt mindre mel. Dermed hevet bollene seg svært godt. Som kontrollprøve hadde de en prosedyre som var identisk med Hedh sin bortsett fra at de hadde droppet trinnet med fordeig. De hadde dermed et bedre forsøksdesign. Her kom Hedh sin oppskrift mer elastisk ut enn kontrollen, noe som var omtrent som ventet.

For oss som var på Klippfiskakademiet kom jakten på gluten i søkelyset. Men kanskje handlet den viktigste lærdommen om å lese oppskrifter kritisk, og ha med seg hodet når man planlegger og lager mat. Dermed blir de fem kardinalreglene til Östen Dahlgren (1994) en passende avslutning:

  1. Var kritisk till recept
  2. Stanna upp och tänk efter - ska jag verkligen göra så här
  3. Tänk på hur värmen sprids
  4. Tänk på vad som är lösligt i vad
  5. Smaka av - ofta

Referanser

Dahlgren, Ö. (1994). Laga mat: hur man gör och varför. Stockholm: Liber utbildning.
Espelid Hovig, I. (red.) (1999). Den rutete kokeboken. Oslo: Gyldendal.
Hedh, J. og Andersson, C. (2004). Bröd. Stockholm: Prisma.

----
1Det skal nevnes at kjemikeren (jeg) på planleggingsstadiet syntes oppskriften hadde vel mye mel i forhold til væske, men hvem stiller vel spørsmål ved en anerkjent baker som Jan Hedh? Altså var kjemikeren ikke helt bevisstløs i gjerningsøyeblikket, men heller ikke kritisk nok til det han leste.

5 Jan 2016

Molekylær gastronomi-workshop 11. januar: Svenske boller er andre boller, eller...?

Som annen matlaging er bakst og konditorarbeid fulle av påstander om hva man kan, eller helst bør, gjøre for å få et godt resultat. Mange av disse springer ut av praksis og erfaring, men er ikke nødvendigvis like godt forstått. Og mange påstander har aldri blitt undersøkt i detalj. For hvem tør vel sette spørsmålstegn ved mesterens autoritative ord? En slik mester og autoritet er den svenske bakeren og konditoren Jan Hedh. Og hans bolleoppskrift er litt annerledes enn andre, vanlige, bolleoppskrifter. Han lager nemlig en fordeig som skal heve 30-45 minutter før resten av ingrediensene tilsettes, deigen eltes ferdig, heves, formes til boller og stekes.

Ren gluten stekt i ovn. Langtidshevede brød får god tid til
å danne gluten. Mer om gluten på geitmyra.no
Mange av oss er jo kjent med langtids-/kaldhevet brød laget med fuktig deig og minimal mengde gjær over natta (se f.eks. khymos for beskrivelse, lenker og oppskrift). Men i denne bolledeigen skal man bruke normal mengde gjær (50 g på 1,3 kg mel) og fordeigen skal bare hvile i 30-45 minutter i stedet for over natta. Vil dette faktisk gjøre en forskjell? Man skulle tro at en slik mester vet hva han gjør og har prøvd ut dette opp og ned før han gir det ut i bokform, men det hadde jo vært spennende å prøve det ut mer systematisk...

Og kanskje like interessant er spørsmålet om hvorfor det eventuelt gjør en forskjell, og her kan kanskje naturvitenskapen hjelpe oss. Etter å ha diskutert med Anu Hopia i Helsingfors, som nok en gang skal gjøre det samme forsøket parallelt med oss, har vi kommet til noen hypoteser for hva som kan skje når man lar en slik fordeig hvile:
  1. Mer luftige boller fordi gjæren får tid til å å produsere mer karbondioksid, CO2 (mer luftig bakst er visstnok også Hedhs påstand).
  2. Mer smaksrike boller fordi gjæren ikke bare produserer CO2 og vann men også smaks- og aromastoffer (ølbryggere vet mye om hvor mye gjæren betyr for smak og aroma)
  3. Mer "saftige" boller fordi gjæren sammen med CO2 også produserer vann når den forbruker sukker
  4. Brunere boller, kanskje med mer karamellaktig/stekt smak, fordi stivelse brytes ned til enkle sukkerarter som fremmer bruningsreaksjoner (Maillardreaksjoner)
  5. Hviletid vil kunne føre til økt mengde gluten, særlig i våte deiger. Dette skulle i så fall gi mer elastisk deig og mindre smuldrete boller. Og i følge enkelte kilder vil en slik hviletid gi glutenet anledning til å "hvile". Harold McGee skriver at dette vil gi glutennettverket anledning til å løsne, bli mindre "forknytt", og dermed gi en deig som i neste omgang er lettere å strekke/forme.
Men så langt er dette bare hypoteser, kvalifiserte gjetninger. Så dette må prøves når vi treffes hos våre venner på Klippfiskakademiet! Vel møtt til alle som er interessert.
=====================
Tid: Mandag 11. januar kl. 17.00-19.00
Sted: Klippfiskakademiet i Ålesund. Adresse: Tueneset i samme bygg som Altlanterhavsparken (kart her)
Påmelding: Meld deg på med e-post til ef(at)hivolda.no. Da får du beskjed ved eventuelle endringer
Som alltid: deltakelse er gratis

23 Dec 2015

Molekylær gastronomi-workshop desember: Kan vi kutte ned på saltet uten å ødelegge smaken?

Når vi møttes til workshop 14. desember hos Klippfiskakademiet var opprinnelig annonsert tema
hvordan salt påvirker andre smaker. Men ved nærmere ettersyn i litteraturen viste det seg at
flesteparten av spørsmålene som var stilt i invitasjonen til denne workshopen er ganske godt besvart allerede. Like fullt tok vi en gjennomgang av noen høydepunkter fra forskningslitteraturen, for salt har en evne til å smaksmessig påvirke sine omgivelser på kraftfulle og fascinerende vis.

Smak og lukt

Det sies, ofte litt tabloid, at "80% av smaksopplevelsen i realiteten er lukt". Lukt er utvilsomt minst like viktig som den smaken vi kjenner kun i munnen (eksperiment: hold for nesa, smak på litt vaniljesukker. Slipp deretter opp for nesa). Men er det mulig å sette et tall på dette forholdet? I en helt fersk samleartikkel av Oxford-professor Charles Spence om forholdet mellom lukt og smak konkluderer Spence at dette nok ikke kan kvantifiseres, men at "...most researchers would appear to agree that olfaction plays a "dominant" role in the tasting of food". Jeg skal komme tilbake til hvorfor dette er relevant i spørsmål om salt. Les også mer om smak og lukt på nettsidene til Geitmyra matkultursenter.

Samspill mellom smaker (i munnen)

Det er gjort en del forskning på samspill mellom smaker. En stor del er basert på respons fra øvede eller uøvede smakspaneler. Selv om vi vet mye om hvordan sansene fungerer er smaksopplevelser så
Grunnsmaker påvirker hverandre.
Figur: blog.khymos.org
sammensatte fenomener at det er vanskelig å avdekke de underliggende mekanismene (f.eks. hva som skyldes fysiologi og hva som skyldes psykologiske og kulturelle faktorer). Martin Lersch har i sin blogg khymos laget en flott figur som illustrerer dette. Eksempler på hva man kan trekke ut av dette er at
  • Litt salt fremmer søtsmak
  • Mye salt hemmer søtsmak
  • Salt og umami fremmer hverandre gjensidig
  • Salt hemmer bitter smak i alle konsentrasjoner

Mirakelstoffet salt - kan vi kutte ned på det?

I en artikkel fra 1985 viste Gillette at en liten mengde salt (lavere enn at man kan kjenne saltsmaken) gjorde at en kikertsuppe opplevdes som mer salt, mer søt, mer fyldig, større samlet smak, mer balansert, mindre metallisk, mindre bitter, og endog som å ha tykkere/fyldigere konsistens! Ikke rart at vi er så glad i salt.
Salt påvirker en rekke andre smaker og karakteristikker, selv i mengder som er for små til å smakes!
IOM (Institute of Medicine). 2010. Strategies to Reduce Sodium Intake in the United States. Washington, DC: The National Academies Press


Så hvordan kan vi gå fram for å kutte ned saltinntaket?

Vi spiser jo dobbelt så mye salt som det vi bør. En måte er å gå gjennom en avvenningsprosess, omtrent som å slutte å røyke. Mange av oss har vært på besøk hos folk som har kuttet ned på salt og opplevd at maten smaker tamt og trist, mens verten synes det smaker akkurat passe salt (eller kanskje du selv har vært denne verten). Forskning støtter dette (se kap. 3 her); folk som reduserer saltinntaket viser også preferanse for lavere saltmengde når det har gått noen måneder. Du må altså holde ut en stund for at det skal fungere.

Men det er også en annen måte. Kan det tenkes at vi kan redusere saltinntaket uten å merke forskjell i smak? Begrepet "bliss point" er et tenkt ideelt saltinnhold, smaksmessig, i en matrett. For lite, og maten smaker ikke så godt; for mye og maten blir for salt. Men er denne idealmengden ett bestemt punkt, eller er det "mellom saltinnhold x og y"? Hvis det er ett enkelt punkt er det ikke så
"Bliss point"
Figur: referanse på forrige bilde
mye vi kan gjøre, men tenk om det er det siste? Da kan vi redusere mengden fra y til x uten at det går ut over smaken. Eller, vi kan tilsette andre smaker som kan kompensere for den manglende saltsmaken, slik som diagrammet fra khymos ovenfor. Det indikerer at en liten mengde sursmak vil fremme opplevelsen av salt (tynn grønn pil), eller en gitt mengde umami kan fremme saltsmak. Kan vi kompensere for mindre salt ved å gjøre retten en anelse syrlig, eller tilsette noe som øker opplevelsen av umami?

Videre, har forskere fra Paris vist at lukt kan påvirke opplevelsen av salt smak. Når man tilsatte en liten mengde sardinaroma (opplevelse av umami?) opplevde respondentene at en vannløsning smakte salt selv om den ikke inneholdt noe salt! 

Og nettopp dette var utgangspunktet for undersøkelsen vår denne gangen. Mindor Klauseth ved Klippfiskakademiet laget en utsøkt fiskebuljong som var basis for prøvesmakingen vår. Samtidig undersøkte Anu Hopia og hennes venner i MG Workshopen i Helsingfors hvordan dette fungerte med kjøttbuljong. Vi hadde altså to identiske forsøk men i to ulike buljonger.

Forsøket

Vi tok utgangspunkt i en fiskebuljong laget av følgende ingredienser, men uten salt:
Foto: Hans Morten Sundnes
  • fiskeavskjær (av kolkjeft)
  • sjalottløk og gul løk
  • hvitløk
  • fennikel
  • sellerirot
  • gulrot
  • urter (laurbærblad og timian)
  • sort pepper
  • vann
Vi delte denne i fire like deler og hver del ble tilsatt følgende:
  • Prøve A - salt og umami. 0,3 % salt + 0,3% MSG (natriumglutamat; totalt Na = prøve C)
  • Prøve B - salt og "umami-aktig" aroma. 0,4 % salt + litt løpstikke
  • Prøve C - salt. 0,4 % salt
  • Prøve D - salt og syrlig. 0,4 % salt + 0,05% eddik
Deltakerne visste ikke hva som var i de fire og rangerte prøvene fra minst salt til mest salt. Mengdene av tilsetningene var så lave at de knapt, eller ikke, var merkbare. Dette ble understreket av at alle vi som prøvesmakte opplevde at det var veldig vanskelig å rangere dem. Ingen av deltakerne hadde lagt merke til at prøve B hadde ekstra tilsatt løpstikke.

Sammenligning av den finske og norske undersøkelsen.
Figur: Anu Hopia

Resultatet - merkelige paradokser

Til tross for at det opplevdes som vanskelig ble resultatet relativt tydelig. Prøven med salt og MSG kom ut som mest salt, noe som stemmer godt overens med hypotesen. Men deretter kom prøven med kun salt, noe som er stikk i strid med hypotesen. Svak syrlighet eller ekstra aroma gjorde altså ikke at buljongen opplevdes som mer salt. Merkelig... Og enda mer merkelig var det at forsøket i Helsingfors pekte i stikk motsatt retning, nemlig at syrlighet og persillearoma fremmet saltsmak!

Hva kan dette bety? Det er utvilsomt forskjell på kjøtt- og fiskebuljong, og Anu nevner i sitt innlegg at kjøtt inneholder naturlig MSG mens den naturlige umamismaken i fisk kommer av ribonukleotider (altså ikke glutamat). Siden vi tilsatte glutamat til prøve A kan dette kanskje ha forsterket opplevelsen av umami mer i fiskekraften enn kjøttkraften? Men det andre resultatet er vanskeligere å forklare. Kanskje skyldes det at fiskebuljongen allerede var ganske kompleks med mange ingredienser, og at løpstikken dermed ikke hadde samme effekt som kjøttkraften i Helsingfors som hadde færre ingredienser?

Så mye lengre kommer vi nok ikke, men her er det duket for et nytt forsøk. Nemlig å lage basisfiske- og kjøttkraft, uten andre tilsetninger enn kjøtt og fisk. Så kan vi lage de fire utgavene (A-D) for hver av disse og blindsmake de to buljongene. Det hadde jo vært spennende...

God jul!

*****************************
Neste workshop er planlagt 11. januar. Følg med her på fooducation.org for invitasjon og tema.

7 Dec 2015

Molekylær gastronomi-workshop 14. desember: Salt og andre smaker

Foto: Flickr/włodi
Salt julemat med tyttebærsyltetøy. En teskje salt i bolledeigen. Sjokolade med havsalt. Hva har disse til felles? Jo, de kombinerer ulike grunnsmaker. Og ikke nok med det - de ulike grunnsmakene sies å påvirke hverandre slik at den ene kan fremheve eller dempe en annen.

Vertskapet for workshopen mandag 14. desember er Klippfiskakademiet sine flotte lokaler i Ålesund. Og hvilket annet tema (bortsett fra fisk) er da mer passende enn salt? Men denne gangen ikke som konserverende ingrediens slik det brukes i klippfisk, men som smakstilsetning. Og ikke minst, hvordan saltsmak deltar i et komplekst samspill med andre smaksopplevelser der smaker kan fremheve eller dempe hverandre.

Det sies at salt er en smaksforsterker, men hvilke smaker blir forsterket av salt? Og hvor mye eller lite salt må til for at dette skal skje? Kan vi få hjelp av slike smaksforsterkende kombinasjoner til å redusere mengden tilsatt salt? Og hva med den kjente men litt mystiske smaken umami; påvirkes denne? Her finnes det mange spørsmål å utforske, så nok en gang må vi avgrense og fokusere.

Våre finske venner skal samtidig som oss besøke Unilever i Helsingfors og undersøke hvordan smakene spiller sammen i kjøtt- eller kyllingbuljong, så da er det vel helt naturlig at vi bruker fiskebuljong som vårt medium. Mindor Klauseth og hans medarbeidere på Klippfiskakademiet vil lage en helt nøytral fiskebuljong, og så skal vi undersøke om små mengder salt, for lite til å smakes direkte, påvirker opplevelsen av andre grunnsmaker. Og kanskje hvordan andre grunnsmaker påvirker opplevelsen av salt. Vil vi oppleve at salt er en smaksforsterker, eller kanskje er det en "smaksdemper"?

=====================
Tid: Mandag 14. desember kl. 17.00-19.00
Sted: Klippfiskakademiet i Ålesund (Tueneset i samme bygg som Altlanterhavsparken)
Påmelding: Meld deg på med e-post til ef(at)hivolda.no. Da får du beskjed ved eventuelle endringer
Som alltid: deltakelse er gratis såfremt du møter fram

Vel møtt!

6 Dec 2015

​ Gravlaks av fersk eller frossen fisk, eller kanskje "frysegravet" laks?


I Borgund vidaregåande skole sitt flotte demonstrasjonskjøkken/-auditorium
Vi startet workshopen i november hos restaurant og matfag ved Borgund vidaregåande skole med forskjellen på gravlaks og rakfisk, to produkter som mange synes å forveksle med hverandre. Mens rakfisk er et fermentert produkt som trenger 2-4 måneder på å bli ferdig og holder seg i ytterligere flere måneder, lages gravlaks (eller andre gravede matvarer) på noen få dager og er å regne som nærmest ferskvare. Og mens rakfisken går gjennom en melkesyrefermentering og modning på mange måter nært beslektet med lagrede oster, opplever gravlaksen bare de første dagene av dette før den blir spist opp.

Skjematisk oppskrift på gravlaks:

  • Strø en blanding av salt, sukker og dill over kjøttsiden av en fersk laksefilet (med skinn)
  • Pakk den tett og sett den i kjøleskap to dager eller mer, avhengig av tykkelsen på fileten og hvor mye man vil ha den gravet
  • Skjær tynne skiver og server med brød og sennepssaus

Frysing og graving

Våre finske venner hadde kommet over en framgangsmåte som etter sigende skulle være veldig praktisk: strø en laksefilet med salt/sukker-blanding og legg den i fryseren. Dagen før du skal spise den kan du ta den ut av fryseren og den vil graves mens den tiner. 

Når jeg skulle kjøpe fersk laks i en velassortert matvareforretning sa fagmannen at jeg måtte fryse, og tine, den før jeg skulle grave den. Jeg ba ikke om noen begrunnelse, men pålitelige kilder bekrefter at dette gjøres for å drepe eventuelle parasitter i villaks, noe som ikke er noe problem med oppdrettslaks (nok en faktor å ta med i debatten om villaks vs. oppdrettslaks). Dermed har vi to måter å kombinere frysing og graving:


Forsøket

Med utgangspunkt i en oppskrift fra godfisk.no ble det laget tre nedstrippede versjoner av gravlaks med kun salt og sukker, uten dill eller annen smakstilsetning for lettest å kjenne forskjell på de tre og samtidig minimalisere feilkilder:

  1. "Frysegravet". Laksefilet strødd med salt/sukker, pakket inn i plast og lagt i fryseren i tre døgn. Tatt opp to døgn før smaking
  2. Frosset - tint - gravet. Frosset tre døgn, tint opp og deretter gravet i to døgn
  3. Fersk gravet. Gravet i to døgn fra fersk tilstand
Dette måtte nødvendigvis være to ulike fisker, så de to første var fra en filet mens den tredje var en annen. Men vi var heldig å få fisk som var nøyaktig like gamle (oppdrettsfisk kjøpt to døgn etter at de var slaktet). Filetene ble veid før og etter graving og alle tre hadde et vekttap på 4-5 %.

Prøvesmakingen

Vi laget i stand en blindsmaking der vi vurderte de tre etter kriteriene saltsmak, sødme, friskhet (lite smak av "gammel fisk"), mørhet og hvilken som var foretrukket. Hver deltaker rangerte dem ved å fordele 1, 2 og 3 poeng i de ulike kategoriene. F.eks. ga man for karakteristikken saltsmak 3 poeng til den som opplevdes mest salt, 1 poeng til den som opplevdes minst salt og 2 poeng til den imellom. Slik fikk hver prøve en poengsum som representerte den gitte egenskapen. 

Vi kan nok anta at laksen i Ålesund er ferskere enn den som var kjøpt i Helsingfors da denne også var norsk men måtte oppleve transportetappen fra Norge til Finland.

Resultat og diskusjon

Det første og tydeligste resultatet fra radardiagrammet er at de tre ble ulike; de tre metodene gir altså ikke samme resultat. De to som ble frosset var endog fra samme fisk. Opplevd saftighet var markant høyere for de som var frosset; kanskje kan dette skyldes at disse to har sluppet noe vann ut i vevet, mens væsken i den ferske fremdeles var bundet i muskelmassen? De tre hadde jo tapt omtrent like mye væske (en mulig feilkilde er at den ferske laksen i utgangspunktet var tørrere enn de frosne, men dette er vel lite sannsynlig?). Det er jo velkjent at kjøtt slipper væske når det fryser fordi vannet utvider seg og dels sprenger cellene (tenk på frosne jordbær som en ekstremutgave av dette fenomenet).

Flere av resultatene er ulike i Helsingfors og Ålesund. Dette kan skyldes flere ulike ting, deriblant tilberedningsmåte, fisken, kjøleskapstemperatur og at vi var to ulike smakspaneler. Begge steder var filetene gravet relativt kort tid, 1-2 døgn og i Helsingfors var ikke den frysegravede tatt ut før samme morgen som den ble smakt (i henhold til oppskrift, mens vi ga den lengre tid. 

Kjøleskapet som ble brukt til å grave laks til Ålesund var relativt kaldt, ca. 2 grader C. Lavere temperatur bør gi langsommere gravingsprosess. En deltaker foreslo at vi i stedet for å angi antall dager graving bør gjøre som når man modner kjøtt; anbefale et antall døgngrader (2 døgn ved 4 grader = 8 døgngrader). Imidlertid vil gravingen også bestemmes av tykkelsen på fileten samt hvorvidt man bruker grovt eller fint salt. Og i Finland sies det at man bør bruke grovsalt for at det tynne laget med saltlake som danner seg på overflaten ikke skal bli for konsentrert, tørke ut overflaten på kjøttet og dermed gi en "tørr" skorpe som bremser videre graving. Men kanskje er dette viktigere for oppskrifter der man bruker større andel salt enn sukker, slik som den finske (og den norske?), enn den svenske der andel sukker er høyere? Vår svenske deltaker i Ålesund kunne nemlig informere oss om at den oppskriften vi brukte heller kunne omtales som speking enn graving på grunn av den store andelen salt sammenlignet med sukker; i hvert fall hvis vi hadde vært i Sverige.

Men til tross for relativt ulike spesifikke smaksvurderinger (salt, sødme osv.) ser vi av søylediagrammet at det mest foretrukne i både Helsingfors og Ålesund er den ferske laksen, mens den frysegravede er minst foretrukket. Så kanskje kan vi si at man bør ha betydelig praktisk fordel av å frysegrave framfor å tilberede den fersk? Og videre kan kanskje dette sees som et ørlite slag for oppdrettslaks sammenlignet med villaks da regelen sier at villaks må/bør fryses mens dette ikke er nødvendig for oppdrettslaks. Men skal vi kunne si noe definitivt om dette vil vi måtte gjøre et nytt forsøk der vi sammenlignet disse to.

15 Nov 2015

Molekylær gastronomi-workshop 23. november: Lage gravlaks i fryseren?

Foto: Wikimedia/Schefferbird
Det er mulig å fryse gravlaks hvis du har mer enn du trenger i øyeblikket. Men nå hevder noen at man kan lage gravlaks i fryseren. Stemmer det? Og hvordan blir i så fall denne sammenlignet med laks gravet på vanlig måte?

Her til lands lages gravlaks vanligvis ved at man strør en blanding av salt, sukker og dill på filet av fersk laks, dekker det til og lar det ligge i kjøleskap 1-4 døgn avhengig av tykkelsen på fileten (det finnes selvsagt ulike varianter av krydderblandingen/marinaden).

På en finsk nettside om laks hevdes det imidlertid at man kan lage gravlaks ved å fryse ned fileten med salt, og så blir den gravet mens man tiner den i kjøleskap (i Finland graves laksen med bare salt og dill, uten sukker). Man kan altså lage den på forhånd, la den ligge i fryseren inntil tre måneder, og plukke fram opp etter behov.

 Foto: Wikimedia/Miia Ranta 
Men kan det være andre grunner til å lage slik "frossegravet" laks? Den finske kokken og yrkesfaglæreren Tatu Lehtovaara har smakt dette og mener å huske at konsistensen blir ganske annerledes. Men hva skyldes dette? Ville vi fått det samme resultatet om vi hadde tint en frossen laksefilet og deretter gravet den?

Og følgelig har vi tre ulike varianter vi kan prøvesmake før julebordsesongen slår inn over oss for fullt. Hva er forskjellen i struktur og konsistens, sødme, saltsmak og munnfølelse? Eller blir de kanskje ikke så ulike? Og hvilken vil vi foretrekke?


======================================
Tid: Mandag 23. november kl. 17-19
Sted: Borgund vidaregåande skole, Avdeling for restaurant og matfag, Yrkesskolevegen 20
Påmelding: Meld deg på med e-post til ef(at)hivolda.no. Da får du beskjed ved eventuelle endringer
Som alltid, gratis å delta.

Vel møtt!

3 Nov 2015

Gjør det noen forskjell om vannet er noen grader kaldere eller varmere når vi brygger kaffe?

Å brygge kaffe kan være enkelt, men det som skjer når man brygger kaffe, det er en veldig kompleks prosess hvis man bare stikker nesa dypt nok nedi.

Andre molekylær gastronomi-workshop denne høsten ble holdt 26. oktober hos kaffebrenneriet Jacu sine flotte lokaler i Ålesund. Og siden kaffebrygging i all sin enkelhet er såpass komplisert bestemte vi sammen med Anu Hopia som hadde samme workshop samtidig hos brenneriet Paulig i Helsingfors at vi skulle avgrense problemet: vi ville undersøke hvor mye vanntemperaturen gjør for smaken på kaffen som blir brygget. Det sies jo at vannet ideelt sett bør holde 91-94°C når man skal brygge. Men gjør det noen forskjell om det er kokende (100 °C) eller kaldere (noen-og-80 °C)?

Foto: Jacu
Før eksperimentet innledet Anne Birte Bjørdal Hanken fra Jacu med en sekvens om kaffe fra busk til kopp. En kaffebønne har brukt 4-6 måneder fra liten blomst, via mange menneskers harde arbeid, til den ligger i en pose på kjøkkenbenken vår. Hvordan vi behandler den de neste 4-6 minuttene avgjør hvor god kopp kaffe vi får.

Bakgrunnsstoffet denne gangen handlet om ekstraksjon; når smaks-, aroma- og fargestoffer trekkes ut av knuste kaffebønner og løser seg opp i vannet. Brent kaffe inneholder et stort antall ulike stoffer, i følge Illy (2005) mer enn 1000 ulike, som i større eller mindre grad påvirker smak, duft, farge og munnfølelse. Ulike stoffer har ulik løselighet i vann, som her (i kjemisk forstand) er løsemiddelet. De stoffene som er mest løselig i vann løses opp ved lav temperatur, til og med i kjøleskapskaldt vann, mens andre stoffer trenger varmt vann for å løses opp (tenk håndvask: fete fingre sammenlignet med om man har sølt sukkerholdig saft på dem). Det er fire faktorer som avgjør hvilken kaffe man ender opp med, og alle fire handler om ulike sider ved ekstraksjon:
  1. Tid
    • Kort tid gir liten grad av ekstraksjon, lang tid gir stor grad av ekstraksjon. Tenk: dypp en tepose i vann i ett sekund sammenlignet med om den ligger i 10 minutter
  2. Temperatur
    • Høy temperatur vil ekstrahere et bredere utvalg stoffer enn lav temperatur. Tenk: la en tepose ligge i iskaldt vann mens en annen ligger i kokende varmt vann, begge i tre minutter
  3. Kverningsgrad
    • Mer finmalt kaffe gjør at vannet kommer til større del av kaffen, grovmalt kaffe det motsatte. Tenk: brygge kokekaffe med espressomalt kaffe sammenlignet med hele bønner
  4. Dosering
    • Mengde kaffe sammenlignet med mengde vann; på hverdagsspråket "sterkere" og "svakere" kaffe

Disse fire koblet vi så til begrepet ekstraksjonsgrad:
  • Underekstrahert - ekstrahert mindre av kaffen enn ønsket. Dette kan skyldes
    • For kort kontakttid
    • For grov kverningsgrad
    • Overdosert, dvs. for mye kaffe vs. vann ("ikke nok vann til å ta seg av all kaffen")
    • Ikke varmt nok vann
Resultat: tam, svak/"tynn"/"utvannet", for syrlig kaffe, lite sødme.

  • Overekstrahert - ekstrahert flere/mer av stoffene enn ønsket. Dette kan skyldes
    • For lang kontakttid
    • For fin kverningsgrad
    • Underdosert, dvs. for lite kaffe vs. vann (hvert korn blir "sugd tomt")
    • For varmt vann (er dette mulig? Vann koker ved 100 °C. Se nedenfor)
Resultat: bitter, besk og astringent kaffe, gjerne med litt "brent" smak.


  • Passe ekstrahert - ideelt ut fra gitte kriterier, noe som bør gi en balansert kaffe når det gjelder syre, sødme og bitterhet.

CC BY: doubleshot_cz
Måten vi brygget kaffen på var å lage filter-/dryppkaffe med
Hario v60-utstyr; en manuell variant av kaffetrakter der man heller på vannet selv. Vannet kokes opp separat, så jeg var derfor nysgjerrig på hvor raskt vannet i vannkokeren min ble avkjølt når jeg skulle helle det over kaffen: har jeg hastverk før vannet blir for kaldt, eller...? Jeg fylte 750 ml vann i vannkokeren hjemme og kokte opp med et digitalt kjøkkentermometer nedi. Når vannet hadde kokt opp startet jeg stoppeklokka og merket av tida for hver gang temperaturen sank en grad. Det viste seg at det tok mer enn 3 minutter før temperaturen var sunket til 92 °C og hele 9 minutter før den var nede i 84 °C (ikke vitenskapelig utført forsøk).

I forsøket hos Jacu brukte vi, i mikrobrenneriperspektiv, en relativt nøytral kaffe fra El Salvador: Loma Linda som er karakterisert som å ha "frisk og lett blomsterduft, god sødme og fylde", og med smakspreg av "kakao, toffee og søt lakris". Tre personer brygget parallelt, der hver hadde sin starttemperatur på vannet: 84 °C, 92 °C og nykokt vann (ca. 100 °C). De tre bryggene ble kodet A, B og C og de 18 deltakerne smakte kaffen blindt. Tilsvarende ble gjort i Helsingfors med en av Paulig sine kaffesorter.

Vi som deltok i Ålesund var ikke et øvet smakspanel; eksempelvis er det ofte vanskelig å skjelne
mellom bitter og syrlig, fruktig og syrlig osv. Likevel ser vi noen fellestrekk og noen forskjeller mellom den finske og norske prøvesmakingen, og det er både samsvar og kontrast med teorien.

  1. Den laveste temperaturen ser ut til å gi minst fyldig, mest "tam"/"utvannet", kaffe begge steder. Dette stemmer overens med teorien og er det mest markante resultatet
  2. De finske resultatene ser ut til å samsvare bedre med teorien når det gjelder bitterhet (økende bitterhet med økende temperatur)
  3. I den finske gruppa ser sødmen ut til å avta ved høyeste bryggetemperatur. Dette kan skyldes at økt bitterhet og syrlighet overdøver sødmen.
  4. Laveste temperatur gir størst fruktighet hos Jacu. Kan dette skyldes at vi som smakte forvekslet fruktighet med syrlighet?
  5. Idealtemperaturen på 92 °C ser ut til å slå til hos Paulig, mens vi som var på Jacu rangerte denne og den varmeste omtrent likt, dog klart foran den kaldeste. Dette kan også skyldes ulikheter i kaffen mellom Jacu og Paulig (jeg vil gjette at kaffen hos Jacu er lysere brent og dermed har generelt høyere syrlighet og fruktighet).
Mine refleksjoner omkring dette er

  • For utrenede deltakere å vurdere smak er krevende, og kanskje er vurderingskriteriene ikke klare nok til at vi alle tolker dem likt. Dette vil kunne komme med øvelse; i Helsingfors har mange av deltakerne vært med i flere år
  • Bryggene hos Jacu ble brygget av tre ulike personer; hver person hadde sin temperatur. Dette kan lede til systematiske feil, selv om vi to andre etter beste evne hermet etter barista Anne Birthe sin teknikk
  • Bryggeteknikken vi brukte, v60 filterkaffe, gjør at vannet raskt blir avkjølt når man begynner å brygge. Det er starttemperaturen på vannet som er målt, og desto varmere vann desto raskere avkjøles det. Altså vil vannet i de tre bryggene nærme seg hverandre i temperatur underveis i bryggingen
  • Det er en rekke aspekter ved kaffen som ikke ble vurdert, og fokus denne gangen var på smak framfor aroma. Kanskje hadde f.eks. "duftintensitet" vært relevant å ta med fordi et viktig del av kaffeopplevelsen er nettopp aroma

Avslutningsvis tok vi det ut i det ekstreme og prøvesmakte kaldbrygget kaffe. Her testet vi iskaffe laget på to ulike vis: kaffe brygget med vann på 92 °C som deretter ble avkjølt i kjøleskap (brygget av Anne Birthe samme dag), og kaffe brygget av meg med vann på 4 °C i 17-18 timer. Dette siste ble gjort i henhold til fremgangsmåte fra en annen blogg, men i stedet for presskanne brukte jeg helt enkelt ei mugge:
  1. Kaffe kvernet grovt, omtrent som for presskanne
  2. Blandet med kaldt vann i mugge; 200 g kaffe på 1600 g vann (tilsvarer 16 dl)
  3. Mugge plassert i kjøleskap og latt stå i 17-18 timer
  4. Silt og deretter filtrert (dette er vanskelig og jeg måtte filtrere flere ganger fordi filteret gikk tett)
Illustrasjon: Anu Hopia
Også her er det forskjell mellom den finske og den norske gruppa, men det mest slående er at dette er to ganske ulike drikker. I begge tilfellene er bitterheten høyest for varmbrygget kaffe, noe som samsvarer med teorien. Det andre påfallende resultatet er at begge gruppene delt på midten når det gjelder hvilken bryggemetode de foretrekker av de to.

***********************

Neste MG workshop blir 23. november ved avdeling for restaurant- og matfag ved Borgund vidaregåande skole. I Helsingfors vil tema denne gangen vil være gravlaks: har det noe å si om laksen har vært frosset, evt. om det er mulig å grave fisk i fryseren? Kanskje er dette interessant også for oss som tross alt leverer fisken som finnene bruker til sin gravlaks?

19 Oct 2015

​ Molekylær gastronomi-workshop: Velkommen til utforskende kaffesmaking hos JACU i Ålesund

(this is an invitation to an event in Norway, thus written in Norwegian)

Sted: Kaffebrenneriet JACU, Ålesund (...og parallelt i Helsingfors!)
Dag/tid: Mandag 26. oktober kl. 17-19
Hvem: Alle som vil, gratis. 
NB: kun 15 plasser (påmelding, se nedenfor)

Men hva skal vi utforske? Kaffe er jo en veldig enkel og rett fram drikk:
  1. bland litt kvernede kaffebønner med vann
  2. vent en stund, slik at smak og lukt fra kaffebønnene blir løst opp (ekstrahert) i vannet
  3. sil/filtrer bort restene av kaffebønnene
  4. og det var det, enkelt og greit...
...eller kanskje ikke? Hvis det hadde vært så enkelt, hadde ikke livet vært litt kjedelig?

Hvor kaffen kommer fra, hvordan den er dyrket og behandlet før den blir brent, og hvordan den brennes har mye å si for hvordan den kommer til å smake i koppen. En kvalitetskaffebønne har brukt et halvt år eller mer på å vokse seg moden på en kaffeplante for deretter å komme seg hjem til oss, og det skjer i flere trinn: høsting, vasking/tørking, reise, brenning, og kverning. Og mange mennesker har jobbet hardt for at den skal vise seg fra sin aller beste siden når den til slutt kommer hjem til oss. Og den som rår over "livets høst" til denne kaffebønnen, ja det er oss. Gjør det noen forskjell hvordan vi behandler kaffen de siste minuttene av dens liv?

Hva er det så ved disse siste minuttene som betyr noe for hvordan kaffen i koppen vår smaker? De som har greie på kaffe sier og skriver at det er flere faktorer som teller:
  • forholdet mellom mengde kaffe og vann ("hvor sterk" vi lager den)
  • temperaturen
  • hvor grovt eller fint kaffen er kvernet
  • hvor lenge siden den var kvernet
  • hvor lenge kaffen og vannet er i kontakt med hverandre

Foto: Siv Aurdal
Alle disse tingene påvirker hvilke stoffer, og hvor mye av hver, som blir ekstrahert ut i vannet, som ender opp som det en kjemiker ville kalt en løsning, suspensjon, emulsjon, skum, eller en kombinasjon av disse.

Og saken slutter med det! Selv om vi skulle klare å brygge kaffe som er kjemisk og fysisk identisk hver gang, vil vår glede og opplevelse av kaffen være styrt av følelsene våre, hvem du drikker den sammen med, og til og med hvilke lyder du hører mens du drikker den...

Nei, dette blir alt for komplisert! Her må det forenkles og avgrenses:

Vi starter denne workshopen med litt kaffekjemi og hvordan de viktigste sidene ved ekstraksjonen (bryggingen) påvirker innholdet i den endelige drikken. Og det handler ikke bare om den er sterk eller svak, men også bitterhet, syrlighet og ulike aromaer. Og forhåpentligvis kan deltakerne også dele sin kunnskap med oss!

Deretter smaker vi på om bryggetemperaturen betyr så mye eller ei; gjør det noen forskjell om vi brygger kaffen på "rett" temperatur og hvordan smaker kaffe som er brygget på ulike temperaturer? Er det riktig at kaffen blir best når den er brygget med vann på 91-94 °C? Hva så med den etter hvert så populære (i hvert fall i USA) "kaldbryggede" kaffen som lages over natta med romtemperert eller kjøleskapskaldt vann?

****************************
Vi møtes i JACU sine lokaler i Parkgata 18A, Ålesund, og programmet starter kl. 17. Pga. begrenset plass er det nødvendig med påmelding ved å sende meg en e-post. På forhånd takk til JACU som stiller lokaler og kaffe til rådighet!

Vi vil gjennomføre denne workshopen i Ålesund og Helsingfors på samme dag, nesten samtidig. Den finske molekylær gastronomi-klubben som har pågått i en årrekke, ledet av Anu Hopia, vil ha sin workshop i det store kaffebrenneriet Paulig sine lokaler i Helsingfors. Resultatet fra de to workshopene vil bli publisert i våre to blogger i tillegg til en engelsk versjon i Kitchen stories-nettverket sin Facebook-gruppe.